Permian | Oops, ble jeg AIF forvalter nå?
918
post-template-default,single,single-post,postid-918,single-format-standard,ajax_fade,page_not_loaded,,select-theme-ver-1.3,wpb-js-composer js-comp-ver-6.0.2,vc_responsive

Oops, ble jeg AIF forvalter nå?

Oops, ble jeg AIF forvalter nå?


spm

Hva er et alternativt investeringsfond og hvem er forvalter under aif-loven? Det er mange uklarheter i reguleringen, og man kan for eksempel spørre om et «helt vanlig» selskap rammes av aif-loven dersom man går inn for å hente inn penger for å finansiere videre utvikling?

Med virkning fra 1. juli 2014, og i tråd med EØS avtalen, innførte Norge lov om forvaltning av alternative investeringsfond (aif-loven).  EUs bekymring over en uregulert stor hedge-fond industri, endte i et pan-europeisk lovverk som regulerer virksomheten til forvaltere av alle typer fond som ikke var regulert allerede. Loven rammer detaljert og bredt.

Mange har fått med seg at aif-loven setter terskelgrenser for «assets under management», kalkulert etter særlige regler, på EUR 100 og 500 millioner. Forvalter man mindre enn dette kan man markedsføre sitt alternative investeringsfond («AIF») til profesjonelle investorer i Norge. Forvalter man kapital utover disse grensene, ønsker man å markedsføre i andre europeiske land eller å henvende seg til ikke-profesjonelle investorer må man ha konsesjon. I praksis innebærer det siste kriteriet at også mange mindre forvaltere må ha konsesjon.

 

Hva er et alternativt investeringsfond?

Innledningsvis slår aif-loven fast at et alternativt investeringsfond er en «..innretning for kollektiv investering som ikke er et UCITS, jf. verdipapirfondloven § 1-2 første led nr. 4, og som innhenter kapital fra et antall investorer med sikte på å investere kapitalen i henhold til en definert investerings-strategi til fordel for investorene”. Alle betingelsene må være innfridd, mine understrekninger.

Tenker man over kriteriene finner man at de passer mange forskjellige innretninger:

«Kollektiv investering, ikke UCITS»

Organisasjonsform er uten betydning. Flere aksjonærer som investerer i fellesskap gjennom et aksjeselskap, eller deltagere i indre selskap og kommandittselskap, faller inn under definisjonen. UCITS fond er allerede underlagt streng regulering.

«Kapital fra et antall investorer»

Et AIF henter inn kapital «fra et antall investorer», minst to? Kriteriet alene ville gjøre nesten alle investeringsselskap og innretninger til AIF med krav om forvalter og eventuelt om konsesjon. Det er imidlertid gjort unntak for blant annet banker, pensjonskasser og overnasjonale organisasjoner. Til dels er disse institusjonene underlagt annen og strengere lovgivning.

 

AIFM Direktivet gjør unntak i definisjonen av alternativt investeringsfond for «family offices» som ikke trekker inn kapital fra «eksterne kilder». Hvor grensen for hva som anses å være «ekstern kilde» er uklart, men med den norske aif-lovens fokus på beskyttelse av ikke-profesjonelle investorer gjør man klokt i å være varsom.

«Definert investeringsstrategi til fordel for investorene»

De fleste kommersielle selskap vil nok si at de følger en strategi, både for sine interne investeringer og for eventuelle investeringer i andre selskap. At investeringsstrategien må være til fordel for investorene gjør at veldedige organisasjoner og stiftelser og andre ikke-kommersielle selskapsinnretninger ikke rammes av loven.

 

Er det da slik at de fleste helt vanlige aksjeselskap tilfredsstiller aif-lovens definisjon og må betegnes som internt forvaltede AIF med styre og ledelse i forvalterrollen? Ser man nærmere på virksomheten som drives, og også med tanke på at lovgiver ønsker å beskytte ikke-profesjonelle investorer, er det ikke urimelig å anta at slike selskap faktisk utgjør AIF’er. Noen punkter å tenke på:

 

  • Buy-and-build er en klassisk private equity-strategi og brukes av mange selskap som søker vekst. Mens det ikke er noen tvil om at en private equity forvalter vil rammes av aif-loven, hvorfor skulle ikke loven også ramme et «vanlig aksjeselskap» som ber gamle og nye investorer om å skyte inn penger slik at selskapet kan kjøpe opp en eller flere konkurrenter?

 

  • Er et selskap som ellers tilfredsstiller kriteriene i definisjonen av AIF, et AIF allerede fra stiftelsen? Satt på spissen kanskje, men konkursrisikoen blant nystartede selskap er høy, statistisk sett driver de «risikosport» med investorenes penger.

 

  • Blir et selskap et AIF når det foretar en emisjon for å investere i drifts- og anleggsmidler som er nødvendige for videre profitabel virksomhet? Hva om styret mener at dette er siste utvei, med mindre de kan hente inn kapital for å investere i nytt utstyr er det kroken på døra.

 

Aksjeloven stiller også krav til forsvarlig organisering av virksomheten, men kravene til rapportering, kapitaldekning og uavhengige funksjoner er ikke på langt nær like krevende og detaljert formulert som under aif-loven. Hvorfor skulle man tilsynelatende kunne invitere med ikke-profesjonelle investorer til virksomhet som beskrevet over mens forvalter av diversifiserte fond med lavere risiko må søke konsesjon og innordne seg et strengere regelverk?

 

Hvis man fortsetter å anta at også «vanlige» aksjeselskap, gitt visse omstendigheter, må klassifiseres som AIF – blir de værende det til evig tid? Etter at man har gjort en emisjon og deretter bygget, kjøpt opp, vokst, investert og gått over i en driftsfase – hvor lenge skulle man måtte følge kravene i aif-loven?

 

Investor beskyttelse

AIFM Direktivet ble ikke vedtatt i EU primært for å sikre bedre investor beskyttelse, det var viktigere å sikre gjennomsiktighet og stabilitet i denne delen av finansmarkedene. I de fleste EU land, og også i Norge, har man imidlertid ved innføringen koblet på tydelige og strenge regler som gjelder beskyttelse av ikke-profesjonelle investorer. Loven stiller en rekke krav til konsesjonspliktige forvaltere, herunder krav til kapitaldekning og uavhengig risikostyring i tråd med et dokumentert internkontrollsystem, avlønningsprinsipper og til en av uavhengig depotmottaker, samt krav til internrevisjon.

Med referanse til overstående synes det klart at mange «vanlige» selskap kan drive virksomhet som av natur er vanskelig å forstå for folk flest og som ofte vil innebære risiko langt høyere enn den som ligger i et diversifisert fond.

Ut fra et investor-beskyttelse perspektiv synes det ikke å være noen særlig grunn til at noen styringsformer skal være underlagt de reguleringskravene som følger av aif-loven mens andre, som strengt tatt kan drive på samme måte og med kanskje enda større risiko, faller utenfor.

 

Kommenter gjerne artikkelen.

Oslo, 28. mai 2015, Axel H. Daasvand, mail: ahd@permian.no

1 Comment